"Er skolen for alle" - ufrivillig skolefravær.

«Er skolen for alle?» Forskere fra høgskolen Innlandet, med Thomas Nordahl i spissen, har forsket på om norsk skole gir alle elever like muligheter. De har forsøkt å finne ut av om vi har et skolevesen som i seg selv øker sosiale ulikheter, og som er tilrettelagt for elever med foreldre med høy utdanning? Sigrid Øyen Nordahl er høgskolelektor ved Senter for praksisrettet utdanningsforskning (SePu) ved Høgskolen i Innlandet, la frem en ørliten flik av denne forskningen forrige torsdag (https://www.facebook.com/events/1266430367595576).

Hun presenterte tall som bekreftet det vi egentlig vet - at svaret er nei. Skolen er sånn det ser ut nå, ikke for alle. Ufrivillig høyt skolefravær øker, og man prøver iherdig å finne ut hvorfor det skjer, og hva vi kan gjøre for å snu trenden.

Fakta: Vi har skoleplikt i Norge Fakta: Opplæringsloven er krystallklar på at skolen plikter å gi alle(!) barn i skolepliktig alder, et likeverdig opplæringstilbud. Fakta: Ufrivillig skolefravær er økende Fakta: I arbeidet med boken «Skolevegringsmysteriet» samlet Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen inn tall fra 2018, som viser at: «3,7 prosent av elevene i grunnskolen var borte mer enn én måned. Regnet om til landssnitt tyder det på at 22 000 elever i grunnskolen har bekymringsfullt mye fravær».

Jeg har i en lang periode jobbet med disse ungdommene og sett hvilke konsekvenser det ufrivillige skolefraværet har. Konsekvensene er for mange svært graverende, og det er viktig at vi gjør noe. Og jeg mener vi, som i du og jeg. Vi sammen, og vi hver for oss.

For skolevegring er ikke bare EN ting, det er mange. Skolevegring er ikke bare en konsekvens av at det er vanskelig hjemme, eller bare en konsekvens av ulike diagnoser, eller bare en konsekvens av mangel på kompetente lærere, eller bare lite penger i skolebudsjettet, eller bare raske politiske skifter, eller bare den statlige bedriftsformen - New Public Mannagement. Vi må se på hele bildet, og i hele det bildet der er vi, du - og jeg. Vi er de voksne, vi har ansvaret, vi er de voksne på jobb. Det betyr at ansvaret til syvende og sist ligger hos deg og meg, uavhengig av hvilken hatt vi har på oss. Jeg for eksempel, er både mor, bonusmor, tante, nabo. Jeg er pedagog, miljøterapeut, ungdomsarbeider og selvstendig næringsdrivende. Jeg er norsk statsborger, jeg har stemmerett, jeg har ytringsfrihet og bor i et demokratisk land. Kort sagt, bare jeg, har tusenvis av hatter i min hverdag, og under hver eneste hatt har jeg et ansvar for at ungene våre skal vokse opp i et trygt miljø, hvor de kan finne sin plass og delta i samfunnet vi lager sammen. 

– Man kan få inntrykk av at debatten om skolevegring i Norge er blitt en skyttergravskrig mellom foreldre på den ene siden og skolen, med barnevernet, på den andre. Mediene har nok forsterket det inntrykket med sine enkelthistorier. Det er sjelden man løfter diskusjonen opp på et høyere nivå, påpeker Ole Jacob Madsen (Utdanningsnytt,Kaja Mejlbo). Les mer her.

 

Det er i mine øyne ikke hensiktsmessig å peke på andre, for under en av hattene har både du og jeg mandat til å gjøre en forskjell. Og det kan vi gjøre ved å prate MED ungene våre. Ikke TIL dem eller OM dem, men MED. Det i seg selv krever at vi er bevisste på hvordan vi snakker med barn og ungdom. Det er dette fokuset jeg har hatt med meg i etableringen av ViktigVoksen. Jeg vil, gjennom teori i praksis, vise deg hvordan du kan snakke MED ungdom, og hvordan du kan skape et god samtaleklima. Jeg vil vise deg hvordan du kan komme barn og ungdom i møte på en måte, som vil kunne bidra til at den skremmende utviklingen av ufrivillig skolefravær kan snu. Alle barn har rett og plikt til å gå på skole. Alle voksne har ansvar for at det skal skje. Lærere, barnehagelærere, politikere, ledere, foreldre etc…. Alle er vi viktige voksne.